Tannbehandling

Utgifter til tannbehandling dekkes etter folketrygdloven § 5-6. Utgiftene dekkes etter to satser, honorartakst og refusjonstakst. Refusjonstakst er en prosentandel av honorartakst.

Manglende evne til egenomsorg ved varig sykdom eller ved varig nedsatt funksjonsevne gir rett til dekning av noen typer tannlegeutgifter. Stlnaden ytes etter refusjonstakst. Som hovedregel er det kun behandling av karies (tannråte) som dekkes. Det er avgjørende som sykdommen eller funksjonsnedsettelsen medfører redusert evne til å ivareta egen tannhelse. Det ytes også stønad etter refusjonstakst dersom du har fått en markert økning i kariesaktiviteten som følge av munntørrhet. Både parkinsonisme og en del av medisinene mot sykdommen kan gi munntørrhet.

Utgifter til behandling av periodontitt (tannkjøttsykdom) dekkes etter honorartakst. Her er det diagnosen periodontitt som utløser rett til dekning og ikke at du har parkinsonisme.

Det er tannlegen som skal vurdere og ta stilling til om du har rett til å få dekket deler av tannlegeutgiftene. Dersom svaret er ja, skal tannlegen sende inn en faktura på beløpet- Det som ikke dekkes må du betale direkte til tannlegen.

Eldre, langtidssyke elle ruføre som bor i institusjon eller mottar hjemmesykepleie skal ikke betale for tannhelsetjenester, inklusive tanntekniske arbeider. Dette følger av lov om tannhelsetjenesten. For å få dekket utgiften må du ha bodd på institusjonen eller fått pleie fra hjemmesykepleien i minst tre måneder sammenhengende. Dersom tannbehandlingen har sammenheng med eller påvirker den sykdommen som er grunn til at du er i institusjon eller mottar hjemmesykepleie, dekkes utgiftene selv om det ikke har gått tre måneder.