1. januar 2009 trådte diskriminerings- og tilgjengelighetsloven i kraft. Den skal fremme likestilling og likeverd, sikre like muligheter og rettigheter til samfunnsdeltakelse for personer med nedsatt funksjonsevne og hindre diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne.
I dette ligger det en erkjennelse fra Stortinget om at funksjonshemmede ikke har de samme muligheter til samfunnsdeltakelse som andre. Dette skyldes dels samfunnsskapte barrierer og dels de holdninger mange har til funksjonshemmede.
Diskrimineringen må ha skjedd som følge av nedsatt funksjonsevne, men for å ha et mest mulig effektivt vern er det ikke bare personer som faktisk har nedsatt funskjonsevne som er omfattet.
Disse er omfattet av vernet:
Det må også foreligge årsakssammenheng mellom handlingen eller unnlatelsen og nedsatt eller antatt nedsatt funksjonsevne.
Etter § 4 er direkte og indirekte diskriminering på grunn av nedsatt funksjonsevne forbudt.
Diskriminering foreligger når en person med nedsatt funksjonsevne blir behandlet dårligere enn andre ville blitt i en tilsvarende situasjon.
Det er ikke noe krav om at den som diskriminerer mener å diskriminere eller burde forstått at handlingen eller unnlatelsen er diskriminerende. Det er nok at handlingen eller unnlatelsen har en diskriminerende virkning. Det at det ikke er nødvendig å bevise skyld hos den som diskriminerer gjør det enklere å vinne frem med en sak om diskriminering.
Etter § 6 er det forbudt å trakassere noen på grunn av nedsatt funksjonsevne.
Trakassering er definert som handlinger, unnlatelser eller ytringer som virker eller har til formål å virke krenkende, skremmende, fiendtlig, nedverdigende eller ydmykende.
Det er ikke nødvendig at den ansvarlige mente å trakassere. Det er nok at offeret følte seg krenket eller ydmyket. samtidig må krenkelsen eller trakasseringen være helt ubetydelig, for eksempel at en helt uskyldig kommentar oppfattes som krenkende fordi mottageren er svært sårbar.
Det er også forbudt å instruere noen til å trakassere.
Loven inneholder også bestemmelser som stiller krav om generell tilrettelegging, også kalt universell utforming. Dette er regler som skal gjøre samfunnet mer fysisk tilgjengelig for funksjonshemmede og bidra til å sikre dem bedre tilgang til varer og tjenester.
Det er § 9 som er hovedbestemmelsen om fysisk tilrettelegging. Her er universell utforming definert som:
Utforming eller tilrettelegging av hovedløsningen i de fysiske forhold slik at virksomheten alminnelige funksjon kan brukes av flest mulig.
Etter § 12 er det gitt noen rettigheter til individuell tilrettelegging.
For tjenestetilbud etter sosialtjenesteloven og kommunehelsetjenesteloven skal individuell tilrettelegging sikre at en person med nedsatt funksjonsevne kan benytte seg av tjenestetilbud etter disse lovene. Det har ikke tidligere foreligget rett til slik tilrettelegging.
Plikten til tilrettelegging omfatter ikke tiltak som innebærer en uforholdsmessig byrde, for eksempel at tilretteleggingen vil blir så dyr at det ikke er rimelig å pålegge dette. I utgangspunktet skal det mye til før for eksempel en kommune slipper å tilrettelegge på grunn av kostnadene. Dette vil særlig gjelde dersom tilretteleggingen får stor betydning for den det skal tilrettelegges for.
Når det gjelder diskriminering etter § 4, manglende generell tilrettelegging etter § 9, og manglende individuell tilrettelegging etter § 12 er det Likestillings- og diskrimineringsombudet som er klageinstans.
Du kan også henvende deg til Likestillings. og diskrimineringsombudet for generell informasjon og veiledning.
www.ldo.no
Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi) er klageinstans for § 11 om IKT.
Nye bygg, anlegg og uteområder håndheves av plan. og bygningsmyndighetene og fylkesmannen.