Norges Parkinsonforbund
Skriftstørrelse: A A+ A++

Parkinsons sykdom

Parkinsons sykdom er en sykdom som rammer nervesystemet, og forekommer hos mellom 100 og 150 personer per 100 000 innbyggere. Forekomsten av sykdommen er økende med alder og er hyppigst diagnostisert fra 55-årsalderen. Parkinsons sykdom er en kronisk sykdom som tiltar og forverres gradvis.


Det finnes ingen blodprøve eller røntgenundersøkelse som kan fastslå diagnosen, men slike undersøkelser brukes ofte for å utelukke andre sykdommer. Diagnosen stilles av en nevrolog eller lege, som undersøker deg og ser etter de typiske symptomene som betegner parkinsonisme. Diagnosen Parkinsons sykdom bekreftes vanligvis ved å måle effekt av medisiner mot symptomer på sykdommen.

Symptomene legen observerer er et motorisk syndrom. Dette kaller vi parkinsonisme. Parkinsonisme ved Parkinsons sykdom defineres som tilstedeværelse av minst to av følgende tre kardinaltegn:

  • Hviletremor - skjelving i hvile
  • Rigiditet - økt stivhet og motstand i ledd ved passiv bevegelse
  • Akinesi/bradykinesi - langsomme bevegelser, startvansker, bråstopp i bevegelser

Noen betegner også posturale endringer, som er endring i holdning, fremoverlutende kroppsholdning med endret tyngdepunkt og redusert balanse, som et kardinaltegn, selv omd ette vanligvis først utvikles et stykke ut i sykdomsforløpet.

Parkinsons sykdom rammer begge kjønn, men er noe hyppigere hos menn enn hos kvinner. Sykdomsutviklingen og symptomene i starten av sykdommen varierer fra person til person. Hos mange starter sykdommen med skjelving, hos andre med stivhet og langsomme bevegelser i en arm eller et ben. Skjelving i hvile er et sterkt holdepunkt for Parkinsons sykdom.

I tillegg kan ikke-motoriske problemer, som depresjon, søvnforstyrrelser, apati og vannlatingsproblemer, følge med sykdommen. Slike ikke-motoriske symptomer forekommer ikke nødvendigvis hos alle pasienter.

Nyhetsbrev


giengave.png
Fylkes- og lokalforeninger